Nykommer

greenspun.com : LUSENET : FPE-NE forum : One Thread

Hei

Dette er min aller første føler i retning av den verdenen som ligger utenfor skapet. I en godt voksen alder har jeg omsider, etter mye famling og fundering og analyse av følelser og opplevelser fra tidligere, kommet fram til at jeg er TV. Det har hele mitt liv vært "noe" som har ligget der, og som jeg ikke har kunnet sette noe navn på. Folkeskolen (det het det den gangen) var et mareritt for en liten, tynn gutt som ikke var så tøff, men som likevel ikke var homofil. Jeg hadde i hele oppveksten og i ungdommen en stadig tilbakevendende misunnelse overfor jentene som kunne kle seg i så fine klær, og drømte om å kunne kle meg slik jeg også. Men det var jo helt uhørt selv bare å tenke på noe sånt, så jeg prøvde å fortrenge det og slå det fra meg. Årene gikk, jeg traff en dame som jeg nå har vært gift med i over 20 år, og vi har to kjekke barn som er så å si voksne. Ekteskapet har fungert fint. Trangen til å kle meg i dameklær har nok vært der av og til, men har blitt undertrykt. Av en eller annen grunn har den blitt sterkere i løpet av det siste året. Nå først i det aller siste, etter at jeg oppdaget dette forumet, har sannheten gått opp for meg slik at jeg kan sette et navn på det: jeg er en heterofil TV. Klær har jeg foreløpig lite av, bare litt undertøy, et par topper, bukser og en enkel kåpe, ingen kjoler eller skjørt. Alt sammen lever en ytterst kummerlig tilværelse innerst i det innerste hjørnet av skapet. Sminke har jeg ikke prøvd, for det blir en litt omfattende prosess. ("Brodern" ser jo ganske kjekk ut med skjegg). Det er veldig usikkert om hun jeg er gift med vil akseptere at Katrine stikker seg fram fra skapet, selv om det bare er som et eksperiment. Hva skal jeg gjøre nå?

Dette ble kanskje litt langt, men du verden for en lettelse at jeg ikke er den eneste i verden som har det slik.

-Katrine

-- Katrine (katliTV@sol.no), September 20, 2001

Answers

Oops!

Hei igjen

Beklager, men "fjernsynet" ;-) skulle ikke være med i e-postadressen...!

-Katrine

-- Katrine (katli@sol.no), September 21, 2001.


Hva gjør man...?

Hei Katrine Det du ikke gjør, er å la det skure, uten å si noe til partneren. Det gjorde jeg, og det var full katastrofe. Krisepsykiatri og full pakke. Ta det opp med partneren din det du har kommet fram til om deg selv. Og skap deg din egen plass her i verden. Partneren din vil gi deg den plassen, men du må selv skape den. Du må regne med at dere vil få noen harde tak før dere kommer fram til hvilken plass du skal ha. Les den siste boka til Espen Esther, Kjønn i bevegelse, og la partneren din få del i det som står der. Den kan være et godt grunnlag for å komme ut av skapet i forhold til partneren din.

Klem og sånn Anne-Randi

-- Anne-Randi (anneran@sol.no), October 26, 2001.


Hva gjorde man ...

Hei

Takk for rådet, Anne-Randi! Her skulle det ha vært mulighet for å legge inn noen rosa skyer.. :-)! Jeg kjøpte boka til Espen Ester, og ei bok til, som heter "Kjønn og androgynitet", og den var også litt nyttig å lese. Etter enda noe mer fundering, mannet (eller kanskje kvinnet?) jeg meg opp sist fredag kveld og la alle kort på bordet for kona. Jeg så så alvorlig ut før jeg greide å få sagt det, at hun trodde det var noe veldig galt fatt. Heldigvis, hun tok det meget pent, og ble faktisk lettet for at det ikke var noe verre jeg hadde å fortelle..! Hun har ikke noe problem med å godta meg som jeg er, for, som hun sa, vi har jo tross alt vært sammen i over 20 år. Jeg ble så lettet at jeg nærmest "gikk opp i liminga", og det ble en lang, fortrolig samtale.

Det viste seg at hun hadde lagt merke til enkelte ting som hun hadde undret seg litt over, og som nå falt på plass. Så nå gjelder det å ha is i magen og ta tilstrekkelig små skritt, uten å stresse hennes velvilje, for hun er nok ennå ikke på langt nær moden for å møte Katrine. Det kan jeg jo godt forstå, for det har vært en lang og meget tung prosess for meg også å akseptere meg selv som den jeg er.

Hilsen Katrine (på en rosa sky)

-- Katrine (katli@sol.no), November 11, 2001.


jeg er stum...!

Kjære Katrine: ...stum av beundring, altså. Du må ha ordentlig "gøtts!" Din konsekvente handling er et eksempel til etterfølgelse for mange. Som regel kaster man bort mange år i ensom hemmelighet før partneren blir innviet. Etterpå åpner de praktiske mulighetene seg ved at klærne kan vises fram, man kan få gode råd, mulighet for å reise på FPE-møte, etc. Det kan være noen skjær i sjøen i det videre forløp også, som man helst bør forbygge: 1. Partneren kan bli usikker mht. "veien videre," ex: "Vil det komme flere og flere avsløringer, eller stopper det her? 2. De første månedene etter "avsløringen" blir transen s.r. veldig selvopptatt - alt dreier seg om transer, transer, transer...og selv den tålmodigste kan bli oppgitt. 3. Partneren kan bli "sjalu" på den kvinnelige siden av mannen.

Jeg og min FF har i alle fall vært gjennom alt dette, men det endte godt med et positivt, "dagligdags" syn på det hele.

Hilsen Patsy

-- Patsy (patsy@operamail.com), November 12, 2001.


Takk!

Hei Patsy m.fl.!

Takk for kommentaren :-). Å komme ut til min FF er vel et av de største "stunt" jeg har gjort i mitt liv så langt. Blodtrykket føltes astronomisk høyt i forkant.

Uten hjelpen fra dette forumet kunne hele greia ha kommet til å utvikle seg til en katastrofe som nå ser ut til å være avverget. Tror jeg har lest alle innleggene!

Jeg ser absolutt poenget ditt med at det fortsatt er mange skjær i sjøen. Det virker som det lett kan ta helt av når man først har våget seg utenfor skapdøra, og da kan det gå helt på trynet hvis man ikke passer seg. For meg har det foreløpig artet seg som en veldig trang til å shoppe, shoppe, shoppe, men heldigvis har det begrenset seg til genser, skjørt og støvletter før det begynte å gi seg. Klesstilen er jo veldig umoden, og helt billig blir det heller ikke ..! Realiteten er at det nok vil ta minst et par måneder før Katrine eventuelt kan slå ut i nesten full blomst. Det virker nå som om den største terskelen mht. avsløringer er passert, men det blir kanskje litt tøft første gangen Katrine skal møte min FF. Det siste jeg vil, er at min FF skal føle seg tråkket på eller tilsidesatt, for det kan ha langsiktige konsekvenser.

Dette ble visst litt mye prat, men det får så være.. :-) Det er så godt å ha noen som vet hva det hele dreier seg om.

Klemmer fra Katrine (som begynner å få litt bakkekontakt igjen)

-- Katrine (katli@sol.no), November 16, 2001.



Moderation questions? read the FAQ