Tross min store respekt for Esben Benestad og hans arbeid for å gjøre transvestisme om ikke stuerent, så i hvert fall så ikke-truende som mulig hos det store publikum, må jeg likevel si at det er grupper av transvestitter (i betydningen menn som bruker kvinneklær) som ikke passer inn i "standardmodellen" for transvestitter. Jeg har FPE's temahefte og den beskriver min situasjon langt på vei men ikke helt. Jeg kler meg i kvinneklær fordi det er spennende, sensuelt, behagelig og en smule sjokkerende. Jeg kler det dårlig - men det er svært tilfredsstillende likevel.

I kvinnens påkledning er det langt større rom for estetikk. Menneskekroppen tar seg stort sett mye bedre ut innhyllet i løse, bølgende, mangefargede stoffer. Det er elastisk og bevegelig - som livet selv. Jeg liker godt å være mann - skulle bare ønske det ikke var så strenge grenser for mannlig utfoldelse på tradisjonelt kvinnelige områder. Det er meg en gåte at den såkalte likestillingsdebatten utelukkende dreier seg om en rettferdig fordeling av de tradisjonelt maskuline privilegier. Jeg antar at terskelen er mye høyere for menn å innrømme en lengsel etter feminine privilegier (lav-status), enn det er for kvinner å innrømme og gi uttrykk for sin lengsel etter tradisjonelt maskuline privilegier (høy-status).

Paradokset er at kvinner, som med uomtvistelig mot brøt barrierene og krevde en rettferdig fordeling av "maskuline" goder, ga støtet til at forherligelsen av disse nådde nye høyder. Kvinners jakt på det maskuline har dermed gjort det enda vanskeligere for menn å innrømme og kreve sin rett til en rettferdig andel av de tradisjonelt "feminine" privilegiene. Selv lengselen etter mer nærhet til barna framstår ikke (i det offentlige rom) som noe som springer ut av fars indre. Snarere framstilles det som en naturlig konsekvens av den "guddommelige" morskjærligheten som stiller dette krav til far.

Fordelen med denne vinklingen er at urimeligheten dermed blir nokså åpenbar. Det mangler fortsatt full likestilling hva gjelder makt, status og penger men trenden er såpass klar at det bare er et tidsspørsmål før dette ikke lenger engasjerer. Kvinner har omsider funnet ut hvordan det er å leke "Kåbåi og indianer".

Jeg tenker det skal atskillig større mot til for menn å finne ut hvordan det er å leke "Mor, far og barn" eller "Pynteleken". Det er sikkert ikke alle menn som synes de myke, "feminine" verdiene er så spennende at det gjør noe, annet enn som forspill. Jeg tror likevel at det er vesentlig større innslag av lengsel etter slikt hos menn i sin alminnelighet enn man skulle tro. En del av oss går så langt at vi synes det er tilfredsstillende å iføre oss kvinneklær. Jeg liker følelsen av løse, glatte stoffer på kroppen og skjemmes ikke for å innrømme det uten dermed å ha noen lengsel etter å være kvinne. Jeg vil tro at mange menn går rundt og tror de er transseksuelle og trenger kjønnskifte enda det eneste de virkelig trenger er større frihet i amnnsrollen for de mykere, "feminine" tingene i livet.

Noe av det mest tragiske jeg kan tenke meg er menn som er villige til å maltraktere seg selv (kirurgi på kjønnsorganene) for å få "lov" til å oppleve de "feminine" privilegier. Jeg tviler ikke på at det er menn som innerst inne er genuine kvinner. Har man det slik må kjønnsoperasjon være legitimt. For det store flertall som ønsker adgang til "feminine" privilegier uten å være misfornøyd med å være mann handler det vel om å skaffe offentlig aksept for dette, slik kvinner har skaffet seg offentlig aksept for å delta på tradisjonelt maskuline områder.

Kvinnene har altså (uforvarende og paradoksalt nok) satt de maskuline verdiene i høysetet. Det ser ut til å bli mennenes oppgave (paradoksalt nok, om enn ikke uforvarende) å oppgradere de feminine verdiene til sin rettmessige plass i det store spelet.

-- karin (karin@tranoy.online.no), March 23, 2001

Answers

Blanda drops?

Det var et interessant inlegg fra Karin, men jeg synes nok det var litt vel stor sammenblanding av temaer.

Transvestitisme kontra kvinnelighet er jo et stadig tilbakevendende tema, og i kjølvannet av det kommer selvsagt likestillingsspørsmålene. Jeg synes egentlig det er litt ufint. Den kampen som kvinner har ført, med stor suksess, gjennom årene har ikke dreiet seg om å kapre 'maskuline verdier' i hovedsak. Det har dreiet seg om noe som i utgangspunktet burde være naturlige rettigheter. Det ligger ikke noe maskulint i å tjene like mye som sine mannlige kollegaer eller bli stilt på lik linje i forbindelse med forfremmelser, ledervalg etc.

Selvsagt har en naturlig følge vært at kvinner har kommet mye sterkere inn på tidligere mannsdominerte områder, men dette har unektelig slått begge veier. Det er ikke mange årene siden det nesten ikke fantes mannlige sykepleiere, 'flyverter', kassa-ansatte på super'n, rengjøringspersonell etc etc. De kvinnelige ’privilegier’ har falt de også, ett etter ett.

Skal man fokusere på klesdrakter så vil man nok se at kvinners klesdrakter har blitt mer maskuline og årsakene til dette kan nok diskuteres på mange plan. At kvinner sluttet å bruke skjørt var nok i utgangspunktet en markering av egen styrke, men på den annen side er det fryktelig upraktisk å kjøre hjullaster i lange skjørt...

Det er fremdeles sosialt uakseptabelt for menn å gå i kjole, det er sant. Men har vi ikke i de siste årene sett en veldig markert feminisering av mannens klesdrakt? Fargerike, pastellfarget og dekorerte. Sågar gutteskjørt ser man på gaten. Sminke for menn har vært i salg en årrekke. Hvem vet om ikke det dukker opp svært så maskuline kjoler også etter hvert? Poenget er altså ikke hva slags plagg det dreier seg om, men hva slags utstråling de har. En dress for kvinner har et uomtvistelig feminint snitt. Det er når mannen søker det feminine at konflikter oppstår.

Jeg tror ikke transvestittens 'problem' ligger i selve klærne egentlig, men det at de generelt sett vil imitere kvinner. I hvert fall er det det som folk flest oppfatter. Utrolig mange benekter sågar at de er menn i dameklær når de er omkledte, uten å fremvise alle andre kvaliteter og egenskaper kvinner flest besitter.

Jeg tror at å blande kravet om aksept for ett 'kink' inn i likestillingsspørsmål lett kan oppfattes som en hån mot de kvinner som har kjempet denne kampen.

Mange oppfatter likestillingskampen som over og på mange områder stemmer nok dette. Men jeg vet av egen erfaring at det faktisk er ett stykke igjen. Men det dreier seg altså ikke om å erobre de maskuline verdier, for hvilke verdier er kjønnsbestemte?

Men misforstå meg rett. Jeg er også av den oppfatningen at selve 'kvinnekampen' nok gikk litt over stokk og stein på ett tidspunkt. Jeg tror at en del av de 'uretferdighetene' man kjempet imot er ett produkt av naturen og bør ikke tukles med. Det * er * biologiske forskjeller på mann og kvinne, og det * er * psykologiske forskjeller. Man må også innse at disse forskjellene har en funksjon. En mann er maskulin for å virke tiltrekkende på kvinnen og omvendt.

Men altså, skal man oppnå aksept for det man gjør bør man kalle en spade for en spade. Det jeg opplever er at veldig mange transvestitter som klager over manglende aksept i samfunnet egentlig ikke aksepterer seg selv eller sine egene motiver for det de gjør. De kamuflere seg bak en imaginær kvinnefigur og profilerer denne som om hun var virkelig. Da kommer mange andre primære og sekundære motiv i bakgrunnen og det føles dermed sikrere.

At en transvestitt kan oppleve *seg selv* som kvinne er jeg ikke i tvil om, men å bli *opplevet* som kvinne krever uendelig mye mer. Og å *være* kvinne... vel, jeg tror nesten ikke jeg vet det selv.

Det jeg vet er at samfunnet aksepterer det meste bare man er ærlig, og da først og fremst overfor seg selv.

Da jeg selv gjennogår en kjønnskonvertering vil jeg ikke kommentere avsnittet fra Karin vedr det så mye, bare si at det nok for de fleste skal mye mer til enn en trang til å oppleve 'kvinnelige privilegier'.

Jeg har mine 'kink' jeg også. Noen av dem er langt fra akseptert å leve ut offentlig og det må jeg jo bare respektere, selv om jeg gjerne skulle sett at det ikke var slik. Aksept er nemlig noe som slår begge veier. Når man er litt på siden av det som oppfattes som normalt må man akseptere at ikke alle kan akseptere det. Noen vil allid se på en som rar eller gal, men det er deres fulle rett. På samme måte som det er alles fulle rett å kle seg som man vil. Men å leve i ett samfunn er å inngå kompromisser. Man må gi litt for å få litt. Vil du gå på gaten som mann, men i flagrende kvinnelige gevanter er det din rett. Men det er også andres rett å mislike det.

-- Tina (tinanor@hotmail.com), March 26, 2001.

Nuvel

Den tradisjonelle likestillingskampen har først og fremst handlet om hvordan kvinner skulle få sin rettmessige andel av makt, penger og status. Dette er områder der menn tradisjonelt har briljert og de har da fått betegnelsen "maskuline" verdier. Det er ikke det samme som at det bare er menn i denne andedammen men det må være legitimt å bruke betegnelsen "maskuline" verdier.

Ettersom kampen hittil har dreid seg om fordelingen av "maskuline" verdier fastholder jeg at den utilsiktede bivirkningen blir en ytterligere nedvurdering av de tradisjonelt "feminine" verdier.

Det utvidede likestillingsbegrep dreier seg om like rettigheter for andre underprivilgerte grupper enn kvinner. Her har transvestittene sin rettmessige plass. Det må bli legitimt for menn å gå med klær som tradisjonelt hører kvinner til uten å risikere mobbing og uten insinuasjoner om hvorfor man gjør det. Kvinner har kjempet seg fram til slike rettigheter i løpet av de siste femti år - nå er det vår tur.

Hva gjelder snitt etc. så ville jeg nok foretrekke en skreddersydd kjole - min figur passer ikke kvinnekonfeksjonen og jeg er henvist til løse klær. Foreløpig er det imidlertid lite utvalg i kjoler for menn så jeg vil rette en stor takk til de fordomsfrie ekspeditrisene som har hjulpet meg med å finne klær som passer. Vi har mye å lære av dem.

Ikke ser jeg ut som en kvinne, ikke ønsker jeg å være kvinne heller. Jeg ønsker simpelthen fritt valg i klesveien. Den nattkjolen jeg har på meg nå er til forveksling lik nattøyet til de tre musketerer, inklusive blonder. Jeg ønsker meg friheten til å bruke slike klær om jeg vil - fordi jeg liker det.

-- Karin (karin@tranoy.online.no), March 26, 2001.

Mange slags transer

"Det er sikkert ikke alle menn som synes de myke, "feminine" verdiene er så spennende at det gjør noe, annet enn som forspill. En del av oss går så langt at vi synes det er tilfredsstillende å iføre oss kvinneklær. Jeg liker følelsen av løse, glatte stoffer på kroppen og skjemmes ikke for å innrømme det uten dermed å ha noen lengsel etter å være kvinne."

Dette skrev Karin@tranoy.online.no nylig i denne spalten. Og det var riktige ord i rett tid, må jeg få si. Etter å ha lest ganske så mange meldinger her fra menn som bruker kvinnenavn, ikke bare fordi de vil være anonyme, som jeg, men fordi de faktisk føler at de MÅ ha et kvinnenavn, så som Esben Benestad, så begynte i alle fall jeg å lure på om jeg var en "unormal" transvestitt. Helt til denne meldingen fra Karin osv. kom her. Da skjønte jeg at også vi som aldeles ikke føler at vi har en "kvinnelig personlighet" som skal komme til uttrykk kanskje er "unormale" i denne ellers nokså forskrudde transeverdenen. Ulikt Esben Benestad så har jeg aldeles ikke noen "kvinnelig" del av meg med eget navn, til og med. Ei heller opplever jeg at jeg endrer personlighet når jeg kler meg i dameklær. Jeg er den samme uansett, og blir ikke det spor mer feminin i min oppførsel selv om jeg tar på meg et skjørt eller en kjole og sminker meg litt. Jeg føler at jeg er den samme middelaldrende mannen som jeg ellers er, med en stadig større vom som ikke akkurat forsterker illusjonen av et kvinnelig utseende! Det er mildt sagt nokså fjernt for meg å tenke på noen kvinnelig personlighet i tillegg til den jeg vanligvis har. Men selvfølgelig; Det at jeg er mann og liker å gå i dameklær fra tid til annen, gjør jo at jeg ikke kan regnes i de "normales" rekker. For jeg er jo de facto "unormal", og det plager meg selvsagt. Men jeg er likevel ingen tilhenger av den linjen som enkelte innen psykoterapien og mange homoseksuelle synes å forfekte, nemlig at "alt er normalt". Dette er selvsagt en lang diskusjon hvis man er i det filosofiske hjørnet. Men det ender likevel uansett opp med at vi tilhører en liten minoritet som for de alle fleste i samfunnet fremstår som nokså komiske og tildels foraktelige mennesker, som nesten ingen begriper seg på og som nesten alle ler av. Slik er det dessverre, og jeg tror ikke jeg ville funnet noen trøst i å pønske ut et kvinnenavn som jeg kunne bruke hver gang jeg kledte meg i dameklær. At jeg har laget til et slags kvinnenavn her, er for å kunne være anonym, nettopp fordi jeg tilhører en minoritet som de fleste i denne verden ler foraktelig av. Det har jeg etter hvert lært meg å leve med.

Oddgerd

-- Oddgerd (samme@det.no), April 15, 2001.