Men Zanzibar - hvor er nå det?

Tross min store respekt for Esben Benestad og hans arbeid for å gjøre transvestisme om ikke stuerent, så i hvert fall så ikke-truende som mulig hos det store publikum, må jeg likevel si at det er grupper av transvestitter (i betydningen menn som bruker kvinneklær) som ikke passer inn i "standardmodellen" for transvestitter. Jeg har FPE's temahefte og den beskriver min situasjon langt på vei men ikke helt. Jeg kler meg i kvinneklær fordi det er spennende, sensuelt, behagelig og en smule sjokkerende. Jeg kler det dårlig - men det er svært tilfredsstillende likevel.

I kvinnens påkledning er det langt større rom for estetikk. Menneskekroppen tar seg stort sett mye bedre ut innhyllet i løse, bølgende, mangefargede stoffer. Det er elastisk og bevegelig - som livet selv. Jeg liker godt å være mann - skulle bare ønske det ikke var så strenge grenser for mannlig utfoldelse på tradisjonelt kvinnelige områder. Det er meg en gåte at den såkalte likestillingsdebatten utelukkende dreier seg om en rettferdig fordeling av de tradisjonelt maskuline privilegier. Jeg antar at terskelen er mye høyere for menn å innrømme en lengsel etter feminine privilegier (lav-status), enn det er for kvinner å innrømme og gi uttrykk for sin lengsel etter tradisjonelt maskuline privilegier (høy-status).

Paradokset er at kvinner, som med uomtvistelig mot brøt barrierene og krevde en rettferdig fordeling av "maskuline" goder, ga støtet til at forherligelsen av disse nådde nye høyder. Kvinners jakt på det maskuline har dermed gjort det enda vanskeligere for menn å innrømme og kreve sin rett til en rettferdig andel av de tradisjonelt "feminine" privilegiene. Selv lengselen etter mer nærhet til barna framstår ikke (i det offentlige rom) som noe som springer ut av fars indre. Snarere framstilles det som en naturlig konsekvens av den "guddommelige" morskjærligheten som stiller dette krav til far.

Fordelen med denne vinklingen er at urimeligheten dermed blir nokså åpenbar. Det mangler fortsatt full likestilling hva gjelder makt, status og penger men trenden er såpass klar at det bare er et tidsspørsmål før dette ikke lenger engasjerer. Kvinner har omsider funnet ut hvordan det er å leke "Kåbåi og indianer".

Jeg tenker det skal atskillig større mot til for menn å finne ut hvordan det er å leke "Mor, far og barn" eller "Pynteleken". Det er sikkert ikke alle menn som synes de myke, "feminine" verdiene er så spennende at det gjør noe, annet enn som forspill. Jeg tror likevel at det er vesentlig større innslag av lengsel etter slikt hos menn i sin alminnelighet enn man skulle tro. En del av oss går så langt at vi synes det er tilfredsstillende å iføre oss kvinneklær. Jeg liker følelsen av løse, glatte stoffer på kroppen og skjemmes ikke for å innrømme det uten dermed å ha noen lengsel etter å være kvinne. Jeg vil tro at mange menn går rundt og tror de er transseksuelle og trenger kjønnskifte enda det eneste de virkelig trenger er større frihet i amnnsrollen for de mykere, "feminine" tingene i livet.

Noe av det mest tragiske jeg kan tenke meg er menn som er villige til å maltraktere seg selv (kirurgi på kjønnsorganene) for å få "lov" til å oppleve de "feminine" privilegier. Jeg tviler ikke på at det er menn som innerst inne er genuine kvinner. Har man det slik må kjønnsoperasjon være legitimt. For det store flertall som ønsker adgang til "feminine" privilegier uten å være misfornøyd med å være mann handler det vel om å skaffe offentlig aksept for dette, slik kvinner har skaffet seg offentlig aksept for å delta på tradisjonelt maskuline områder.

Kvinnene har altså (uforvarende og paradoksalt nok) satt de maskuline verdiene i høysetet. Det ser ut til å bli mennenes oppgave (paradoksalt nok, om enn ikke uforvarende) å oppgradere de feminine verdiene til sin rettmessige plass i det store spelet.

[ Previous | Next ]